Boken er ferdig!

Den er ferdig! De uskyldige er ferdig trykket og ligger på et lager i Oslo. Nå skal den lastes opp og kjøres til forlaget, og om noen dager kan jeg holde den i hendene. Noe så uvirkelig, og så er det faktisk nå det er virkelig!

Jeg gleder meg til å dele den med lesere, samtidig som det er ganske å skummelt. Vanligvis går det jo 18-19 år før en sender barnet sitt ut i verden på egen hånd, men denne babyen må klare seg selv fra dag en. Jeg håper verden tar godt i mot den og gleder meg til å følge med på eventyret videre.

Her kan du bestille De uskyldige.

 

God skriving er hardt arbeid.

Jeg har sansen for Snoopy. Han sitter der med skrivemaskinen sin. Dag etter dag, år etter år. Det minner meg om det jeg alltid har fått høre, at vel er det vanskelig å skrive en roman, vel er det få som greier det, men er det noe som virkelig øker sjansen for å lykkes, er det å skrive. Sette seg ned og skrive. Så enkelt, og så vanskelig.

Behovet for å skrive

 

 

 

 

 

 

Hvordan blir en bok til?

I mitt tilfelle har det tatt over 40 år. Jeg har alltid skrevet. I dagbøker, notatbøker, lapper, i margen på skolebøker, aviser, kvitteringer og servietter. På skrivemaskiner av «pling-typen», og etter hvert på forskjellige elektroniske maskiner. Hva jeg skriver på og med er faktisk ikke så viktig, men jeg har, helt siden jeg var liten, hatt dette sterke behovet for å skrive. Det er som om skrivingen gjør det lettere å tenke, som om både tanker og følelser faller på plass og blir mer forståelig.

Jeg kan si som forfatteren Flannery O’ Connor : «Jeg skriver fordi jeg ikke vet hva jeg tenker før jeg leser det jeg sier.»

«I write because I don’t know what I think until I read what I say.»